I middelalderen kan glassproduksjonen i Europa deles i en nordlig og en sydlig tradisjon. Nord for Alpene gikk tradisjonen med å lage glass helt tilbake til romertiden, men fra 1200-tallet og i århundrene frem fikk man en stadig mer intensiv produksjon. Produktene var grønnlige drikkeglass med tilnavnet skogsglass, og glass nesten uten farge. De ble laget i glasshytter i Böhmen, i dagens Tsjekkia, i Tyskland og i Nederland.

I de nordeuropeiske skogsområdene var det god tilgang til brensel til oppfyring av glassovnene og man kunne fremstille pottaske, som ble brukt som smeltemiddel når man laget glassmasse. Skogsglassene ble grønnlige fordi råstoffene var jernholdige. Mange av skogsglasstypene hadde en relativ enkel utforming og ble laget i store mengder. Med det hanseatiske handelsnettverk ble de tyske skogsglassene og andre drikkeglass spredt over store deler av Nordeuropa og var ikke lenger forbeholdt samfunnets absolutte toppsjikt.

I Sør-Europa tok man opp glassfremstilling på 1200-tallet i Venezia. Man la vekt på å produsere kvalitetsglass. Med gode råstoffer og høyt utviklete blåse- og dekorteknikker kunne de venetianske glassmestre lage glass som var helt klare og svært tynne i godset. I løpet av de neste århundrene ble venetianerne de ledende glassprodusentene i Europa. Ett venetiansk luksusglass kunne koste det samme som fem vanlige vinglass, og var ettertraktet av både adel og kongelige i hele Europa.

Fra 1600-tallet overtok Tyskland/Böhmen og England rollen som ledende innen glassproduksjonen. Det skyldes først og fremst oppfinnelsen av krittglass og blyglass som var to noenlunde like typer glass. Begge ble kalt krystall. Krittglasset, som inneholder kalk, ble oppfunnet i Tyskland/Böhmen. Det er et klart glass med myk overflate, som er lett å gravere og slipe. Blyglasset var en engelsk oppfinnelse. Det er tyngre og hardere enn krittglasset, men kan også slipes og graveres.