Glass lages av sand, kalk og aske. Kalk tilsettes for å gi glasset bedre holdbarhet. Aske fungerer som smeltemiddel, slik at en ikke trenger så høy varme for å smelte råvarene. I middelalderen ble soda brukt som smeltemiddel i Søreuropa, i Nordeuropa brukte man pottaske. Soda er aske av Barilla, en sjøplante som vokser i middelhavsområdet. Pottaske er aske av skogsplanter.

Når råvarene varmes opp til mellom 500°C og 1500°C får man en flytende glassmasse som kan munnblåses og formes.

Med blåseteknikken blåses luft inn i glassmassen gjennom et langt hult rør og glassmesteren former massen til drikkeglass, karafler, flasker osv.

De ferdige produktene blir sakte nedkjølt i en kjøleovn. Slik unngår man at glasset får indre spenninger, og produktene blir mer holdbare.

Klart eller ”fargeløst” glass var idealet for middelalderens glassprodusenter. I nordeuropeisk glassproduksjon fikk glassene et grønnskjær. Det kom av jernforurensning av råstoffene som ble brukt. Når en ønsket å lage helt klare glass uten farge tilsatte man mangan eller brunstein som gir en rødfarge. Den røde fargen nøytraliserte den grønne fargen og en sto igjen med et klarere glass. I Søreuropa hadde en tilgang på renere råvarer, slik kunne man lage helt klare glass uten tilsetting av fargestoff. Blått glass fikk man ved å tilsette kobolt. Opakt glass, altså ugjennomsiktig glass, kunne lages i ulike farger. For å få hvitt, opakt glass tilsatte man tinnoksider til glassmassen.

På 1600-tallet begynte man i Tyskland og England å tilsette henholdsvis bly og kritt i glassmassen. Da fikk man glass med nye egenskaper bl.a. hadde glasset en relativ myk overflate som kunne slipes og graveres.